Julaften, god jul folkens!!

Julaftenen. Nisse-Lars våknet til granbarlukt og julesang. Lise nynnet på vakre julesanger, mens hun pyntet juletreet med kuler og hjerter. "Se, så fint det blir!" smilte hun. Nisse-Lars gikk søvnig bort til henne. Under treet lå det en hau med julepresanger. "Se på den der!" utbrøt Nisse-Lars og pekte på en liten gave. Gavepapiret lyste av alle regnbuens farger. Den var så vakker at til og med det fine juletreet bleknet i forhold til den. "En gave som er så flott innepakket, må være enda flottere inni," mente Nisse-Lars, og Lise nikket. Hun bøyde seg ned og tok gaven opp, for å få et ordentlig blikk på den. "Men, men… Den er jo til meg," sa hun forundret. "Og det står at den må åpnes straks!" "Hvem er den fra?" spurte Nisse-Lars. Han hadde aldri sett den før. Ikke hadde noen bedt om å få legge den der heller. Lise studerte gaven. "Det står ikke noe om hvem den er i fra," forklarte hun. "Så hva venter du på da, åpne den!" utbrøt Nisse-Lars. Han var så spent på hva det var, at han nesten ikke kunne stå i ro. Lise begynte å fikle med det vakre gavepapiret. "Neimen, neimen….det er jo smykket mitt," sa hun. Nisse-Lars visste ikke helt om hun var glad for å se det igjen, eller om hun ble sint på dem som hadde spilt henne denne spøken. Hun stod bare der, utrykkløs, og så på smykket. "Men, det er jo en lapp også med," utbrøt Nisse-Lars og pekte på en liten, rød papirbit som lå i hånda hennes. "Hva står det på den?" spurte han nysgjerrig. "Jeg beklager så mye at jeg måtte ta smykket ditt. Jeg håper at du vil tilgi meg, men det var helt nødvendig. Du får vite alt, hvis du møter oss på nissekafeen så snart som mulig. Med de varmeste hilsener fra nisssefar," leste Lise. Nisse-Lars var allerede på vei ut døren. "Så kom da, la oss finne ut hva Nissefar mener!" sa han ivrig.Nissefar satt inne i nissekafeen sammen med Spillenissen og Nisse-Per. Ved siden av Nissefar satt en ung dame. Det lyse håret hennes hang vakker ned over skuldrene hennes. Det minnet Nisse-Lars om gullhåret til Lise. "Hallo, hallo," sa Nissefar. "Du fikk beskjeden, ser jeg." Det ble stille. Lise svarte ikke. Hun og damen stod bare og så på hverandre. De var som trollbindet, begge to. Spillenissen skulle til å si noe, men Nissefar stoppet ham. Han ville la dem få denne stunda sammen. For nå var all tvil blåst vekk. Det var helt klart at de var mor og datter. Nisse-Lars derimot, forstod ingenting, selv om han hadde sine anelser. Han kunne jo se at disse to jentene hadde en spesiell kontakt med hverandre. Dessuten hadde begge det samme halve hjertesmykket. "Nå husker jeg alt," utbrøt Dora. Øynene hennes var blanke av gledestårer. "Jeg husker når du ble født Lise. Jeg husker de første ordene du sa. Du skjønner, jeg er moren din." Lise sprang mot henne og omfavnet henne varmt. "Mamma," sa hun, med en stemme som var full av kjærlighet og varme.Nisse-Lars satt i hulen sin. Han kunne ennå ikke helt forstå det. Lise, Dora, alt sammen virket nesten som en drøm. Dora hadde fortalt hele historien. Lise og foreldrene hadde vært på en liten kjøretur. De hadde kjørt på en øde vei. Det var glatt ute, og bilen hadde sklidd og skrenset ned en skråning. Dora hadde kommet skadesløs fra det, men hun hadde blitt så omtumlet av lydene og sjokket, at hun hadde mistet hukommelsen. Hun hadde vandret vekk fra bilen. Hun hadde gått og gått i flere timer, før hun endelig hadde kommet til et hus. De hadde tatt i mot henne med varme hender, men Dora var helt fortvilet. Hun kunne ikke huske hvem hun var, eller hvor hun kom fra. Hun hadde gått i all slags terapi, men ingenting hadde hjulpet henne. Til slutt måtte hun bare godta at hun hadde hukommelsestap, og starte livet forfra igjen. Nissefar hadde da trukket den konklusjonen at faren til Lise hadde dødd i bilulykka, og at redningsmannskapet hadde funnet lille Lise etterpå. De hadde plassert henne hos fosterforeldre, og mor og datter hadde begge levd to liv på hver sin side av jorda, uten å vite om hverandre. Men nå hadde de endelig blitt gjenforent. Dora hadde ikke bare fått igjen datteren sin, men også hukommelsen sin. Begge to hadde fått verdens beste julegave. Og det var egentlig bra at verdens beste julegave ble gitt av nissene. "Nisse-Lars, Nisse-Lars!" Lillenissen kom stormende inn i hulen hans. "Gyngehesten. Skal vi ikke gi gyngehesten til Lise?" fortsatte han. Gyngehesten ja, den hadde de jo helt glemt av. Nisse-Lars så på klokken. Det er fem minutt til Nissefar tar med Dora og Lise på julegaverunden hans. Vi kan ennå rekke det. Kom an, la oss springe!""Ikke reis ennå. Vent! Vent!" peste Nisse-Lars og Lillenissen. Nissefar så på dem. "Har jeg glemt noe?" spurte han bekymret. "Ja det har du sannelig," sa Lillenissen med den pipete stemmen hans. "Den viktigste gaven av alle, nemlig. Den spesielle julegaven. Den som Lise skulle få!" Nissefar rødmet. "Neimen uff da! Tenk å kunne glemme den! Bare gi den til Lise dere. Men skynd dere. Jeg må ikke vase vekk tida på selveste julaftenen. Jeg har milliarder av gaver å dele ut," sa Nissefar. Lillenissen rakte gaven til Lise, men hun ville ikke ta den imot. "Jeg har allerede fått verden beste julepresang, jeg har fått moren min tilbake. Dessuten er dette den beste julen jeg noen gang har hatt. Gi den heller til noen andre. Jeg er sikker på at noen trenger den mer enn jeg," sa hun bestemt. Nisse-Lars og Lillenissen så oppgitt på hverandre. Hvem skulle de da gi den fine gyngehesten til. "Nå, nå, ikke se så bortkomne ut. Jeg skal ta med den spesielle julegaven til en liten gutt. Jeg vet akkurat om en som fortjener den. Dere skal ikke bekymre dere for at den ikke skulle komme i rette hender. Men nå må vi virkelig reise. Hadet, og GOD JUL!" ropte Nissefar etter dem, før han satte seg oppi julesleden. Nisse-Lars sukket. Det hadde vært en ekstra spennende og morsom jul, og nå gledet han seg til å åpne julegavene og å spise ekstra god julegrøt. Etterpå skulle han igjen ta en lang og velfortjent sommerlur.